Scene- og linseskifte

Erling Sivertsen

5. august 2001
Avdeling for mediefag
Høgskulen i Volda

SCENE- OG LINSESKIFTE

Stortinget er ikke den arena for politiske debatter den en gang var. Heller ikke for politikernes eksponering. De har lenge foretrukket mediene. Nå foregår alt i fjernsynet – og da på fjernsynets premisser.

Stortinget er ikke den arena for politiske debatter den en gang var. Heller ikke for politikernes eksponering. Politikerne har lenge likt bedre eksponeringen i mediene. De sier ikke nei til å delta i Holmgang, i Redaksjon 21 eller Tabloid. De er stadig oftere å treffe i de mange prateshowene, og er oftere enn før med på mange ablegøyer i fjernsynssammenheng. For i løpet av 90-årene ble de mer opptatt av hvordan de framsto i de levende fotografiene fjernsynet formidler, og mindre opptatt av hvordan de framsto i avisenes ubevegelige fotografier. Fjernsynet ble arenaen alt foregår på, og da på fjernsynets premisser. Politikk på politikernes premisser blir sjeldnere vist på fjernsyn. Direktesendingene fra Stortinget kommer sjeldnere enn før, spontanspørretimen er kuttet ut.

Det har skjedd et sceneskifte og et linseskifte. Inntil fjernsynet overtok hadde avisene i mange år vært en arena for pressefotografier der politikerne ble regissert av fotografene. Da kunne fotografene skape spissformulerte fotografier til neste dags avis. Det er ikke få spissformulerte politikerfotografier som har stått på trykk i norske aviser fra de første budsjettbildene med Per Kleppe i hovedrollen i 70-årene til de omtrent forsvant i 90-årene. Da fikk pressefotografiet flere oppgaver enn å dokumentere. Dets understrekende, poengterende og kommenterende oppgaver ble forseggjort og tydeliggjort. Det spissformulerte pressefotografiet hadde gode dager.

De regisserte fotografiene var først tabloidavisenes visuelle språk. Etter hvert ble hangen til å lage spissformulerte bilder utbredt i alle aviser.

Journalister har alltid forenklet og filtrert hendelser, trukket fra og lagt til, og slik skapt et rammeverk for en formidling av hendelser. For 20 år tilbake tydet mye på at de foretrakk å forstå, beskrive og kommentere politiske begivenheter i lys av et dramaturgisk rammeverk. Å anlegge en slik dramatiserende vinkling var på langt nær forkastelig. Tvert imot var den leservennlig. På den måten kunne skillet mellom de skrivende og fotograferende journalister ble nedbygget. Samarbeid ble viktigere og tydeligere. Virkemidlene ble økonomisert. Den skrivende journalisten brakte forståelse, mens den fotograferende journalisten gjorde sitt til å formidle opplevelse. Målet var et godt naboskap mellom tekst og bilde.

De regisserte og spissete fotografiene var først tabloidavisenes visuelle språk. Etter hvert ble hangen til å lage spissformulerte bilder utbredt i alle aviser fordi herming her som ellers er utbredt. Men også dels fordi bildeforståelse fra sportsfotograferingen smittet over på fotograferingen på andre arenaer, også den politiske arena, og dels fordi grad av underholdning ble en utbredt målestokk.

Over tid nedfelte det seg ulike dramatiserende grep i teamets rutiner og praksis. Grepene skulle få folk til å kveppe til. Heve øynene. Reagere. Flire. Siden politikk ofte står om strid og konflikter, ble bilder hvor en duell var tema velbrukte og sjablonmessige. Likedan ble det bygget opp scener hvor det ble konkurrert. Et tredje grep som gjerne ble gjentatt spilte på vold. Det fjerde regigrepet var at politikerne gjorde korte visitter i uvante roller. Den direkte foranledning for det femte grepet ble kjente ordtak eller slående formuleringer knyttet til årstidene. Et sjette grep var avhengig av gode rekvisitter, medbrakt av fotografen ‑ eller funnet på stedet. Ettersom grafikk ble vanligere ble også grepet der politikere i samspiller med grafiske illustrasjoner populært. Og endelig ble grepet der fotografi ble koplet med avistegning brukt.

Overraskelsesmomenter og metaforbruk er alfa og omega i all retorikk, så også i de spissformulerte bildene. Men de ble fort utslitt. Derfor måtte de stadig fornyes og vinkles alternativt. Noen av grepene led etter kort tid av slitasjeskader, og forsvant. I begynnelsen var det først og fremst på fotografene utspill at politikere ble regissert, etter hvert tok også politikerne initiativet, og det ble hip som happ hvor initiativet lå til et regissert fotografi. Mot slutten av perioden med regisserte politikerfotografier, ble fotografene brukt av politikerne mer enn de kunne bruke politikerne for å skape spissformulerte fotografier til avisene, og dette og forhold som innebar en større fokus på etikk og teknikk blant fotografene, førte til at disse fotografiene hadde uttømt sin oppgave i de norske avisene.

I pressen kunne politikeren ta styringen, i fjernsynet ligger styringen et annet sted. I fjernsynet blir politikere presset inn i et underholdningsformat.

I 90-årene ble representasjonen av politikere som pressefotografene hadde dominert i 70- og 80-årne overtatt av en annen gruppe fotografer – fjernsynsfotografene. Nå var det fjernsynsfotografenes tur til å formidle politikere på jakt etter oppmerksomhet. Regien er minst like mye tilstede i fjernsynet, men de dramaturgiske grepene er annerledes. Mens de spissformulerte fotografiene av politikere i all hovedsak var en del av nyhetsdramaturgien i pressen, er den først og fremst en del av underholdningsdramaturgien i fjernsynet. I pressen kunne politikeren ta styringen, i fjernsynet ligger styringen et annet sted. I fjernsynet blir politikere presset inn i et underholdningsformat. Fordi de er kjente politikere blir de definert som underholdningsartister. Denne rammen definerer politiske saker som uinteressante om de da ikke kan være grunnlaget for en sketsj. Fjernsynet skal formidle opplevelse og ikke forståelse til publikum. De henvender seg ikke til seerne forstått som borgerne, men som et publikum. Forskjellen er stor. Politikere som innordner seg fjernsynets underholdningsregi er enda fjernere fra den klassiske politikerrolle enn politikerne som innordnet seg pressefotografenes regi. Fjernsynet blir dermed en stadig viktigere katalysator for politikerrollen.

Politikerne kommer til fjernsynet en etter en for å delta i underholdningsprogram. De kom til Otto Jespersens program OJ, og han stilte liksomspørsmål til politikerne, slik at seerne både ble nervøse på politikerens vegne for hva de ville svare, og lattermilde på grunn av svarene. Politikerne kom til programmene Direkte lykke og Bombay Surprise uviss på hva Anne-Kat. Hærland, kvinnen bak programmene, ville gjøre for å latterliggjøre dem for seerne. Kommunikasjonen skjer som om ingen autoritet sto bak i dagens fjernsyn, skriver Espen Ytreberg i boken Brede smil og spisse albuer. Her har han med solid medievitenskapelig bakgrunn fortalt om hvordan fjernsynet overtaler, og hevder fjernsynet nå i mindre grad tilbyr et vindu, og i større grad tilbyr en iscenesatt overflate av underholdning. Og på denne overflaten skjer alt bare på liksom.

Også i Synnøve Svabøs fjernsynsprogrammer, først i NRK og så i TV2 er politikere en viktig del av dramaturgien. Hun har med sine stuntreportasjer fått både forrige og den nåværende statsminister til å framstå på en måte vi er uvant med å se politikere. Hennes stunt i programmet Weekend Globoid fra 1998 i forhold til Thorbjørn Jagland er blitt brukt for å selge nye programformater. Her fikk hun Jagland til å sjekke om hennes brystmål var 36.9. Det ble et grep Jagland skulle vært foruten, og et viktig steg for Svabø. Mens Jaglands politiske markedsverdi dalte jevnt etter dette opptrinnet, gikk Svabøs markedsverdi oppover. Den ble så høy at arenaen og honoraret fra NRK ble for lavt, og hun kunne innta TV2 sin underholdningsarena. Statsminister Stoltenberg er også blitt gjort til latter for hele fjernsyns-Norge under Amandapris-utdelingen i 1999. På direkten kledde Svabø av ham smoking-jakken og kysset ham. Det etterlot leppestiftmerker og et ansiktsuttrykk som røpet at hadde han kunnet synke ned i scenen der og da, ville han gjort det. Eller at flest mulig seere akkurat da så på TV2, og ikke NRK.

Det siste året har en rekke politikere vært gjester underholdningsprogrammet Den store klassefesten som NRK har brukt store ressurser på. I Dan Børge Akerøs program har vi møtt politikere fra store og små partier. Rollene er forskjellige, og noen politikere blir tildelt mer krevende roller enn andre. Det er helt andre kriterier enn politiske som bestemmer dette. Ofte blir ukjente sider ved politikerne trukket fram og brukt for å få fram latteren hos publikum i studio og hjemme i stuene. Her er det gamle klassekamerater med morsomme historier, konkurranser og quiz, sang og spill, gamle svart-hvitt fotografier, og av og til en og annen film med handholdt kamera der den nåværende politikeren springer rundt i sitt eget fødselsdagsselskap i familiens intimsfære. Programmene ga høy rating for NRK, men ble ratingen for politikerne tilsvarende? Kanskje koster det mer enn det smaker med synkende respekt for politikk og politikere når de stadig blir latterliggjort på liksom. Da blir liksom ikke det som formidles ubetydelig.

I går agerte politikeren under kontroll av pressefotografen som iscenesatte regisserte fotografier til neste dags avis. I dag reagerer politikeren under kontroll av det profesjonelle fjernsynsmannskapet som iscenesetter sosiale situasjoner foran fjernsynsfotografene. Fjernsynsdramaturgien er forskjellig fra dramaturgien i avisene. Den er mer kompleks, og den er vridd mot underholdning. Det har politikerne merket. Dramaturgien bak pressefotografiene var vridd mot nyheter, og den var mindre kompleks, også i forhold til politikerne. Det som først og fremst markerer forskjell er et sceneskifte fra avis til fjernsyn, og med det et linseskifte.

Trykket som kronikk, Aftenposten 5. august 2001