Lars
Nyre påsto nylig i en BT-kronikk (29.4) at norsk radio har tapt sin kraft,
og han etterlyste et nytt retorisk oppdrag for radioen. Først når det er
definert vil den kunne erobre tilbake tapte kraften. Den endeløse strømmen
av musikk i radio de siste tjue årene fører ingen sted, vi kan i grunnen
slå den av, hvis den ikke har annet å by på. Det Nyre overser i siste del
av kronikken der han trakk de store linjene i norsk radiohistorie, er at
radioen definerte et nytt retorisk oppdrag
i slutten av 70-årene. Det skyldes nok først og fremst at Nyres
blikk er rettet mot radiomediet. Mitt blikk er rettet mot
radiojournalistikken, og da kan jeg ikke overse den fornyende retorikken som
kom i fra radioen. Radioen
startet en fornying av den norske offentligheten og den offentlige debatten
i denne perioden, ved først å fornye seg selv ved å skape et rom for en
dramaturgi på radioens premisser. I 1977 begynte Ukeslutt,
NRK Dagsnytts spydspiss, å presentere viktige politiske, økonomiske og
sosiale hendelser på en ny måte. Saker, saksgang og mennesker ble ofte
framstilt som drama. Denne radioretorikken, med et
dramaturgisk tilsnitt førte også til endringer i retorikken i
pressen og fjernsyn. Det varte ikke lenge før det ble flere og flere som
helst var i nærheten av en radio en time fra kl. 1230 om lørdagene.
Her ble plass til en miks av episk, dramatisk og lyrisk sakprosa. Der kunne
vi lytte til episk sakprosa i form av reportasjer, nyheter og intervju, til
dramatisk sakprosa; dobbeltintervjuer og konfliktreportasjer, og der ble
lyrisk saksprosa som kåseri, personlige og analytiske kommentarer besørget
av for eksempel Erling Lægreid og Merete Lie Hoel. Jingler og musikk kom
også til etterhvert. I Ukeslutt ble det ryddet rom for en radiostil der journalistene kunne
la sitt engasjement og pågåenhet kom til uttrykk.
Retorikken
og nyhetsdramaturgien radioen utviklet, ble også videreutviklet i samspill
med pressen og fjernsynet, og da på disse medienes premisser. Med
konfrontasjonene, med tilspissingen, med polariseringen, med intensivering
og med personifisering bidro Ukeslutt til friske debatter, til at
politikere og andre ledere ble stilt til veggs. Store deler av den norske
befolkningen var publikum. Når
Dagsnytt med Ukeslutt
kunne oppsummere og iscenesette aktører om lørdagen førte denne
iscenesettingen til at nye akter kunne utspilles i løpet neste uke. Tempoet
i dramaturgien fikk følger for
fjernsynet og avisene. For 70- og 80-årene ble langt på en tid for
aksjoner og grasrotbevegelser, og deres samspill med Dagsnytt
og andre medier førte til nye former for iscenesetting. På det viset bidro
Ukeslutt til å manifestere at massemediene er en sosial institusjon
som utøver makt og gir andre samfunnsinstitusjoner legitimitet.
Radioens
nye grep førte til at det kom til flere aktualitetsmagasiner i NRK med den
samme retorikken og noe av stilen i Ukeslutt.
Etter at NRK utvidet med P2 i
1982 kom Her og Nå,
aktualitetsmagasinet gikk på luften hver dag fra tre til fire.
Journalistene spurte og grov, og slik ble kommentarer og svar fra
samfunnstopper i framskutte posisjoner en del av hverdagen til disse,
premisser for videre handlinger, og inngikk
i hverdagsritualet til lytterne. Tempoet i politikk og samfunn ble
drevet opp, saker fra avisene og Dagsnytt ble fulgt opp, og med det ble radioens retoriske oppdrag
utvidet. For svarene til politikerne, for eksempel, åpnet for nye spørsmål
til andre aktører; et utspill i Dagsnytt
krevde et svar og utdyping i Her og Nå.
På den måten ble stadig nye aktører brakt inn på scenen. Ved
inngangen til 90-årene kom enda et aktualitetsprogram, Attentretti ble et program som kunne trekke linjer, foreta
utdypninger og drøfte saker i dagens nyhetsbilde. Magasinet heter Dagsnytt Atten i dag. I
løpet av de ti årene programmet har gått på luften har dette vært en
arena for rikspolitikere og risksynsere av forskjellig art, kanskje først
og fremst en arena for politikere. En liten undersøkelse utført av Dagsnytt Atten-redaksjonen på tiårsdagen 2. mai,
viser at Carl I . Hagen (Frp) har vært med i snitt tre ganger i
uken, mens Per Kristian Foss (H) og Kjell Magne Bondevik (Krf) har deltatt i
overkant av to ganger i uken i snitt. Det betyr ikke at det bare er
politikere som får økt sin status og kulturelle kapital når de inviteres
for å bli konfrontert med en sak, spørsmål og meningsmotstandere.
Magasinet er også en arena der næringslivsfolk, kulturarbeidere og andre
nyhetsaktuelle mennesker øker sin prestisje. Mens
et politisk utspill en dag i uken kunne vente på en reaksjon i Ukeslutt
for noen tiår tilbake, krever et utspill om formiddagen i dag, en oppfølging
først i Her og Nå, og så en ytterligere utdyping i Dagsnytt Atten. Slik er tempoet i politikken og samfunnet blitt svært
høyt. Og politikere som ikke lytter til Dagsnytt Atten eller er desorientert om utspillene og sakenes
utvikling, vil plassere seg selv og sitt parti på sidelinjen. I dag er
politikernes kritikk mot Dagsnytt
Atten at den er plassert i P2 og ikke i Norgeskanalen, de ønsker flere
lyttere. Kritikken av den journalistiske arbeidsmåten er forstummet, den
kjenner de og den har de tilpasset seg, og vet å bruke den for å nå
politiske mål. På
den måten er radioens og –journalistikkens makt og innflytelse i
samfunnet knyttet til de retoriske oppdraget de tre aktualitetsprogrammene, Ukeslutt,
Her og Nå og Dagsnytt Atten
har definert de siste tiårene. De har satt rammer, de har tilveiebrakt
formater, de har definert nyhetsbildet, og gir prestisje til deltakerne .
Derfor blir det misvisende å konkludere slik jeg leser Nyre, med at radioen
trenger er i beit oppdrag. Med fornyet NRK radioens format, dens retorikk og
dens innflytelse. Dette grepet viser at norsk radio ble fornyet med innhold
og form på en måte det økte innslaget av musikk i det totale
radiotilbudet ikke bør kaste sin skygge
over. Det er ikke det vi forbinder med radio i siste del av forrige århundre.
Vi slår fortsatt på radioen for å høre nyheter og debatt.
Trykt
som kronikk i BT 15.5.2000 Copyright © 2000 Erling Sivertsen. |
