Narr i trøbbel

Om morgenen 15.1 fikk Thorbjørn Jagland et illebefinnende på sitt kontor i Stortinget. Han ble brakt til  Rikshospitalet. Saken ble fulgt opp av mediene og ble fort en del av nyhetsbildet utover dagen og kvelden. En TV2-reporter ble sendt til Rikshospitalet for å følge opp utviklingen i saken.  Tilsynelatende en rutinesak for reporter Elin Sørsdal, for TV2 Nyhetene og for informasjonssjefen. Reporteren fulgte vanlige rutiner for slike intervjuer, først en kort oppdatering, så spørsmål til informasjonssjef Trine Lind ved Rikshospitalet og deretter hennes svar. Så tilbake til studio. Alt formidlet direkte over satellitt. Dette er vi kjent med, dette ser vi hver dag på fjernsyn. Og dette er noe vi har sett i forbindelse med mediedekningen av lederskapsspørsmålet i AP.       

Men midt under dette innslaget dukket en mann kledd i kyllingdrakt opp. Han forsøker å tiltrekke seg oppmerksomheten  Han kakler, ”Er vi kritiske?” noe de færreste av seerne oppfatter mens han virrer rundt i bakgrunnen, og oppnår kommentarer fra såvel reporter som den intervjuete. Begge følte de ble forstyrret av den kaklende kyllingen. 

At humorister bryter inn i pressekonferanser med et stunt er ikke nytt, men at en kanal bryter inn med et stunt i en annen kanal er nytt. Kyllingstuntet ble vist igjen og igjen og drøftet og kommentert i løpet av kvelden i både NRK og TV2, og innslaget har hatt mange treff etter at det ble lagt ut på TV2s internettportal, samt formidlet av mange aviser med internettutgaver. Det er heller ikke noe nytt at fjernsynskanaler forstyrrer pressekonferanser i regi av  for eksempel Regjeringen når journalistene intervjuer folk foran kamera uten å ta hensyn til aktørene som står for avviklingen. 

Innslaget på TV2 tirsdag kveld forarget mange, i alle fall etter kommentarene å dømme. Motstanderne av ”Åpen post” har fått gode argumenter. Innslaget har også irritert entusiastiske seere av ”Åpen post”. Dette var upassende. Men ethvert fjernsyninnslag vil bli oppfattet og tolket på flere måter av seerne. Her er tre oppfatninger:  Jagland-satire: En tolkning av innslaget var at det var Jagland som ble gjort narr av som en ny akt i dramaet han var og er en del av. TV2-satire: En andre tolkning er at dette var ”Åpen post” (NRK) redaksjonens kommentar til TV2  nyhetsjournalistikk knyttet til Jaglands rolle i AP, siden opptrinnet foregikk på den fjernsynskanalens sendeflate. Mediesatire: En tredje tolkning var at det ikke handlet om Jagland, men om mediene, journalistene og den dramaturgiske makt de har, og at Jagland falt i staver representerte et vendepunkt i mediedekningen.

Ifølge ”Åpen post”-redaksjonen var det nettopp denne tredje tolkningen som var den foretrukne lesningen av stuntet.   Mediene har i flere år vært ute etter Jagland. En flokk av journalister har arbeidet nærmes kontinuerlig for å være først ute med siste nytt på direkten, angrep på angrep er blitt formidlet. Bård Tufte Johansen understreket dette overfor til VG (17.1.02): - Jeg ble provosert. Da TV 2 skrøt av at de var først på plass ved Rikshospitalet, tenkte jeg at dette var en sak for kyllingmannen. Etter å ha jaget Jagland i månedsvis, ble presset fra mediene tydeligvis for stort. Først plager man noen til de stuper, så står man ved sykesenga og snakker medfølende om hvor hardt vedkommende er blitt plaget.  Med andre ord viser denne kommentaren at Bård Tufte Johansen  ikke bare hadde blikket rettet mot mediene og journalistene, men ønsket å ramme TV2 spesielt med sitt stunt. 

”Åpent post” og programlederne har mange funksjoner i det moderne mediesamfunn. Her skal jeg peke på et par. For det første er dette et program som dyrker den ironiske humoren og som stadig er på jakt etter nye vinklinger og grep. Redaksjonen søker først og fremst å gjøre ting ingen har gjort før. For det andre er programmet  er en løpende kommentar til programmer sendt i NRK over lang tid. For det tredje har programmet tøyet grenser, og  på en slik måte skapt et program mange finner morsomt. Det siste programmet nådde et klimaks, til tross for sensureringen av kyllingstuntet. 

Programmet kan også plasseres inn i gammel tradisjon. På samme måte som NRK nå holder seg med en narr til glede for sine seere, holdt kongene seg med en narr, til glede for seg selv og sitt hoff. Også disse narrene kaklet i vei, kommenterte kongen, hans hoff og deres beslutninger, samt aktuelle hendelser. Disse narrene gikk ganske sikkert over streken med sine kommentarer, og måtte bøte med livet, fordi kongen ikke likte det han hørte. Men etter en stund syntes kongen hofflivet ble for kjedelig, og fikk hyret inn en ny narr i den utsatte rollen.

I ettertid har det ikke manglet på kommentarer der eliten har konkludert med at dette var skammelig, fordi de foretrekker å tolke innslaget som et angrep på Jagland. De som ytrer seg på de nye debattarenaene i  regi av nettavisene i Norge er av en annen oppfatning enn synserne journalistene rutinemessig tyr til for å finne likesinnede. Debattantene på disse arenaene har oppfattet budskapet i tråd med  avsenders hensikt.

Det norske samfunn trenger narrer, det trenger fjernsynsprogrammer som kan peke på skjevheter, forhåndssensur og inkonsekvenser. De kan kommentere aktuelle hendelser med et skjevt blikk og må kunne tillate seg å gjøre og å si ting andre ikke tørr eller kan si, uten å risikere å måtte bøte med sin stilling,  enten det er ved NRK eller andre hoff. De må kunne kommentere makta hvor den enn måtte befinne seg i det norske samfunn. Selv om maktpersonene hevder de bare gjør jobben sin. De må til og med kunne tillate seg å lage satire over de som sørger for å sette dagsorden, når de gjør jobben sin, uten å bøte med ”livet” for dette. Kommentarene kan bli for vonde å svelge for maktpersoner, og da er angrep det beste. Derfor liker ikke journalistene narrene, mens narrene gjør narr av journalistene.    

Copyright © 2002 Erling Sivertsen.