|
Hva vi gjør med lillebrorDato: 2001-04-25
Utgave: Morgen Ord: 997 Ant. treff: 4
Side: 60 |
Vi er et folk som ler eller gapskratter og slumrende lar oss underholde av et systematisk hærverk mot medmennesker, skriver journalist Tron Strand. Det er mer enn hærverk. Som kikkere, som tv-seere, overværer vi daglig en mental voldtekt av i utgangspunktet friske, om enn ikke alltid like fornuftige, unge mennesker. Realitetsfjernsyn ødelegger mennesker, men hva gjør det med oss? I alle ledd er ansvarsfraskrivelsen frapperende. Ingen stopper overgrepene,og altfor få sier nei takk til å delta i den offentlige voldtekten av så vel deltakere som dannelsen. Myndighetene kan ikke, redaktørene vil ikke, deltakerne våger ikke og seerne orker ikke. Derfor ruller det videre for fullt, enten det nå er Big Brother eller Baren som står på sendeplanen. Forargelse etterlyseDet er all mulig grunn til å etterlyse den offentlige forargelse over fenomenet. Nå har riktignok kristne fundamentalister igjen sett en mulighet til å flagge sin moralpreken, men det som nå ruller over skjermene påkaller engasjement fra helt andre leirer. Er noen stengt inne i 100 dager skal i det bunn og grunn godt gjøres ikke ådrikke seg full eller å la være å onanere. Deltakerne kan ikke kritiseres for at de bruker høyrehånden, havner i sengehalmen eller tar seg en tår over tørsten. Det skulle bare mangle, for 100 dager er lang tid. Å tåle at andre skadesDet er seernes rolle som bekymrer mest. Det såkalte realitetsfjernsynet dreier seg egentlig om deg og meg, om at vi alle tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, for å låne litt av Arnulf Øverland. For hva er det vi tillater, vi, seere og innbyggere i det velføddeodelsguttlandet? Gjennom at vi benker oss foran fjernsynet gjør vi Big Brother til en suksess og alle tiders underholdning. Men samtidig kaster vi vrak på de mest edle av de menneskelige egenskaper. Vi kaster vrak på samhandling, på samvittighet, på det å glede andre - noe som i de beste stunder kan gjøre det godt og deilig å leve her på jorden. Vi kaster vrak på det som skiller oss fra rovdyr og åtseletere - vi kaster vrak på det å ta vare på hverandre. Ødeleggende applausVi kaster vrak på dannelsen, på kulturen, og vi synes det er festlig at noen går i hundene. Det kan ikke forstås på noen annen måte når vi med åpne øyne benker oss foran fjernsynet og slik applauderer et systematisk hærverk mot andre mennesker, mot medmennesker. Tenk deg ditt barns venner. Hva hadde du gjort som mor eller far hvis detble laget en like ondskapsfull selskapslek i din kjellerstue? Jo, du hadde vel gått til oppdragelseskrig, ringt bekymret rundt til andre foreldre, truet med husarrest, og i det hele tatt kjørt full krise. For ikke å snakke om at vennene var blitt tuppet hodestups ut av huset ditt. Du hadde ganske enkelt ikke godtatt det. Egoisme betaler segOg hvis du er i 20-, 30-årene; ville du akseptert at vennekretsen var så gjennomført jævlige mot hverandre? Hadde du akseptert at den mest sympatiske ble støtt ut i det ytterste mørke, bare for selv å kunne tjene noen kroner, noen sølvmynter? Er det overhodet akseptabelt at vi skader andre mennesker for å nå etegoistisk mål? For det er ingen tvil om at deltakerne i realitetsfjernsynet tar skade. Fornedrelse skaper sykdomFor en tid tilbake hadde jeg noe grensende til et syn: En person i psykisk ubalanse - trolig en psykiatrisk pasient - skrek ut sin fortvilelse i Oslo sentrum. Jeg ble oppmerksom på mannen, mitt blikk hevet seg, og over hodet på ham; en formidabel reklameplakat for Big Brother med teksten "helt normal galskap". Det er sykt, det. For hva er det som skjer med deltakerne? Jo, noen av demblir psykisk syke. De mestrer ikke sine 15 minutter eller 100 dager i rampelyset, å bli fornedret foran en hel nasjon. De blir syke av deltakelsen, og derfor har tv-stasjonene hyret inn et kobbel av kompetente psykologer for å forhindre totale sammenbrudd og en permanent sykdomstilstand. Psykologer må til for å redde folk etter Robinson, Baren og Big Brother! Smak på det, tenk på det, hva er dette? Roper på merJo, det er underholdning, og det er vi som seere som tillater programmer med deltakere som må krisepsykiatrisk behandles i etterkant. Vi sitter der i stolene foran fjernsynsapparatene og synes det er festlig at ungdom går i hundene. Er det da ikke vi - seerne - som egentlig begår hærverket, vi som lar oss underholde av de systematiske mentale overgrepene? Sett utenfra må vi være et grotesk dyreslag, der vi gapende foran tv-en skriker på mer og mer ødeleggelse. Det kan synes som om det er vi/seerne/folket som befinner seg i en tilstandutenfor terapeutisk rekkevidde. Krisepsykiatrien burde vært satt inn mot seeren, ikke deltakerne. Og som vanlig har vi/seerne den frekkhet å skylde på alle andre for at det er blitt sånn. På tide å våkne? Siden deltakerne er så dumme å melde seg på, ja, så fortjener de ikke noeannet enn hån fra oss, siden redaktørene på mystisk vis klarer å forsvare det hele, og siden myndighetene heldigvis ikke har lover som forbyr det, ja, så er vel ikke annet å gjøre enn bare flyte med! Men er det ikke nettopp i en slik situasjon det er en borgers plikt å siifra, å protestere? Men den lammende taushet er påfallende, fra parnass til vitenskap, fra godstol til redaktørkrakk. Tausheten varsler i grunnen bare en ting: Det er på tide å våkne, det er på tide å si til sine venner, sine barn, sine brødre og søstre, at nei, jeg aksepterer ikke at det må psykologer til for å redde mennesker som har vært utsatt for mitt underholdningsbehov! medie-kommentar tron strand tron.strand@bt.no Billedtekst: BUNKER-TV: I en bunker på Fornebu utenfor Oslo er deltakerne i Big Brother innestengt i 100 dager. Til slutt vil en av dem sitte igjen som vinner - av én million kroner. foto: helge skodvin © Bergens Tidende |